Narcissus

Kunnskaper om barokkens overdådige prakt, kontrastrike kunst og dramatiske utrykk har preget norskleksene, samt undervisningstimene de to foregående ukene. Som en avslutning på dette kapittelet av historien fikk vi en lekseprøve hvor vi fikk oppsummert den kunnskapen vi hadde klart å tilegne oss. Sentralt innenfor den aktuelle epoken er malerkunsten og dens mestre. I motsetning til renessansens enkelhet, balanse, måtehold og rette linjer finner vi i barokken en helt annen karakter. Samtlige av barokkens kunstarter utrykker dramatikk, bevegelighet, prakt og kontrasterende elementer. Blant barokkens mange kunstmalere finner vi blant annet Michelangelo Merisi da Caravaggio som er geniet bak kunstverket jeg i denne omgang har valgt å analysere. Caravaggio regnes som barokkens første store representant innenfor malerkunsten og er kjent for sin forkjærlighet til malerteknikken clairobscure samt naturalistiske utrykk. Bildet jeg er i ferd med å vie min hele og fulle oppmerksomhet og konsentrasjon til er kunstverket Narcissus. Bildet fremstiller en ung gutt som betrakter sitt eget speilbilde i ved hjelp av den sorte vannoverflaten. Resten av omgivelsene i bildet er også preget av et dypt mørke, hvilket medfører at det eneste synlige elementet på bildet er den yngre gutten og konturene av hans speilbilde. Vedkommende på bildet er iført et plagg som fremstår som nokså pyntet da den består av detaljerte snirklerier på rygg og bryst. Guttens hår har en rødlig tone, mens hans hud er relativt blek. Som i så mange andre av Caravaggios kunstverk, har han også her benyttet seg av stiltrekk som falt i smak hos samtidens tilskuere og som derfor ble hyppig brukt. For eksempel er det verdt og nevne hvordan barokkens sans for detaljrikdom og ornamentikk kommer til utrykk i antrekket gutten så fint bærer. Detaljer og snirklerier er likevel ikke noe som dominerer bildet, men mønsteret fremheves likevel på en god måte og legges derfor merke til. Det er også merkverdig hvordan kunstneren på glimrende vis benytter seg av malerteknikken clairobscure. Kunstneren har bevisst fremhevet motivet ved å rette et usedvanlig sterkt lys mot gutten og komplettere resten med et dypt mørke. Ikke bare skaper dette liv, bevegelighet og dramatikk i bildet men vi opplever samtidig et maleri bestående av to kontrasterende fenomener. Det lyse kontra det mørke. Om vi ser bort ifra plagget vedkommende har på seg, består bildet av temmelig rolige linjer. Omgivelsene rundt personen preges av ro. Men linjene i blant annet skjorteermene til gutten skaper likevel en uro som dominerer. Det som fanget min oppmerksomhet ved dette bildet var intensiteten i blikket til gutten og hvordan han så intenst stirrer på sitt eget speilbilde. Caravaggio baserer sitt maleri på en beretning innenfor gresk mytologi. Narkissos er i denne beretningen nemlig en ung gutt som blir straffet av gudene da han ikke gjengjelder nymfen Ekkos forelskelse. Han blir straffet til å forelske seg i sitt eget speilbilde hvilket igjen medfører at han blir så oppslukt av sitt eget jeg at han faller i tjernet og dør. Jeg oppfatter derfor bildet som et symbol på hva egoisme og selvopptatthet kan ende i. Om man kun fokuserer på og vier sin hele oppmerksomhet mot egne evner og begavelser vil man til slutt kunne ha vanskeligheter med å anerkjenne andre som verdifulle individer og derfor vanskeligheter med å respektere dem. En er kun opptatt av egen bekreftelse og mangler derfor evnen til å føle empati ovenfor andre. Armene til Narkissos og armene avspeilet i speilbildet former tilsammen en sirkel. Jeg ser på det som livets sirkel. Men på dette bildet finnes det ingenting innenfor denne sirkelen. Ingenting i sentrum av sirkelen. Det er tomt. Dette kan symbolisere hvordan egosentrisme kan føre til et kaldt, ensomt og tomt liv. En er ikke mottakelig for andres kjærlighet og vennelighet når man kun fokuserer på sitt eget Selv. En vil derfor ikke kunne oppleve den gleden andre kan kunne gi deg. Man faller inn i en mørk og ensom tilværelse akkurat slik som gutten falt i det mørke tjernet.